Norsk Døvemuseum
Trondheim døveskole
1. april i 1825 åpnet den første døveskolen i Norge dørene. Skolen hadde fått leie lokaler i Waisenhuset, et hus som tidligere hadde vært brukt til fattigskole. Da skolen startet hadde den bare 7 elever. Skolen hadde plass til 30 elever, og i 1828 var alle elevplassene fylt opp. Elevene gikk på skolen i fem år. Målet med undervisningen var å lære elevene et praktisk yrke så de kunne forsørge seg selv. For å klare det måtte de lære å lese og skrive. Elevene måtte også forberedes til konfirmasjonen, som fungerte som en avsluttende eksamen. Uten konfirmasjon ble man ikke regnet som voksen, og kunne verken få arbeid eller inngå ekteskap.
Skolen var som en familiebedrift i begynnelsen. Andreas Christian Møller jobbet som førstelærer. Broren Peter Christian ble andrelærer fordi han kunne håndalfabetet og litt tegnspråk. Søsteren Hanna Margrete jobbet som håndarbeidslærerinne. Moren tok ansvaret for maten og faren for driften. I tillegg ble det etter hvert ansatt egne lærere i tegning og religion, samt på skomakerverkstedet. Elevene ble undervist i lesing, skriving, tegning, regning, religion, historie og geografi. I tillegg fikk de yrkesopplæring. Jentene lærte håndarbeid, og guttene lærte å snekre, dreie og lappe sko. Andras Christian Møller underviste selv i dreiing, som var det praktiske yrket han hadde lært seg i København.
Sommeren 1830 hadde de første 7 elevene fullført skolegangen sin og ble konfirmert. Konfirmasjonen foregikk skriftlig på tavla i Waisenhuset. Domprosten var eksaminator, og biskop Peter Olivarius Bugge var tilstede. Ved første høymesse etter konfirmasjonen gikk konfirmantene fra døveskolen til alters i Domkirka sammen med de andre konfirmantene i byen. En høstdag i 1835 kom svenskekongen Karl Johan på besøk til Trondheim. Han ville gjerne se døveskolen også. Kongen ble så fornøyd med det han så, at han opprettet fire friplasser av egen lomme.
Andreas Christian Møller - en pioner i døveundervisningen
I 1838 ble skolen rammet av en skandale som svekket dens omdømme. Broren til Andreas Christian Møller innrømmet farskap til et barn, født av en tidligere elev ved døveskolen. Han innrømmet også å ha forgrepet seg på flere av de unge jentene ved skolen. Faren måtte også slutte på grunn av sterke mistanker mot ham. En tilsynskomité skulle fra nå av følge opp skolen. Tilsynskomiteen mente skolen burde gå over til talemetoden, som de hadde hørt gav så gode resultater i Tyskland. Det ble også diskutert om ikke skolen burde flyttes til Kristiania. Der var det bedre legedekning, slik at det kunne foretas helbredelsesforsøk på de døve elevene. De to døve lærerne ved skolen, førstelærer Andreas Christian Møller og hans tidligere elev Johan Julius Dircks, hadde liten innflytelse på skolen.
Skolen hadde et svekket omdømme etter skandalen, og det gjorde ikke saken bedre at den ikke ”fulgte med i tiden” og tok i bruk talemetoden. Andreas Christian Møller fortsatte som lærer helt til skolen flyttet i 1855. Da pensjonerte han seg både på grunn av dårlig helse og fordi tilsynskomiteen og de nye hørende lærerne ønsket å gå over til talemetoden. Det var ikke ønskelig med døve døvelærere i en tid da talemetoden ble sett på som det nye framskrittet for døveundervisningen.
Rødbygget
"Rødbygget" i landlige omgivelser
Skolen hadde holdt til i Waisenhuset i 23 år. Der hadde fem klasser blitt undervist på to klasserom. I tillegg var det et soverom til jentene og et til guttene. Det fantes også et par rom til den praktiske undervisningen. Det var ikke plass til alle som søkte om å få begynne på døveskolen. Stortinget bevilget derfor penger til å bygge en større døveskole. Det var også behov for at Waisenhuset skulle tas i bruk som fattigskole igjen.
Rødbygget ble bygd for å være døveskole og stod ferdig i 1855, og døveskolen i Trondheim holdt til der helt fram til 1991. Bygget har derfor en svært lang tradisjon som internatskole for døve fra hele Midt- og Nord-Norge. Etter som det kom nye og hørende lærere til skolen ønsket de å gå over til tale og munnavlesning i stedet for tegnspråk. En av disse lærerne var Lars Smith. Han hadde vært i Tyskland og studert Friedrich Moritz Hills fornyelse av talemetoden. Smith mente døveskolen burde flyttes til Oslo. Stortinget bestemte seg for å beholde skolen i Trondheim og i tillegg starte en skole i Oslo. Smith ble bestyrer for døveskolen i Trondheim.
I 1852 fikk skolen sin første talelærer. Han ble der bare ett år, men fra da av var taletrening en del av undervisningen ved skolen. I 1864 innførte bestyrer Adolf Riddervold en metode som la vekt på skrift og tegn, den Valade-Gabelske metoden. Skolen ønsket å styrke sitt omdømme og la vekt på at de ikke var en ”fingerspråkskole”, men en skole som la vekt på den skriftlige opplæringen.
Den nye skolen var en vakker rød bygning i nygotisk stil. I første etasje var det fire klasserom, et oppholdsrom som også fungerte som spisesal og verksted, pluss en leilighet til husøkonomen. Husøkonomen hadde ansvaret for den daglige driften av skolen, og bestyreren hadde ansvaret for undervisningen. Bestyreren hadde egen leilighet i andre etasje, hvor det også fantes kontor, bibliotek, sykerom, en sal til gudstjenester og konfirmasjoner, samt sovesal til jentene. Guttene sov på loftet. Bygget hadde to sidefløyer med kjøkken, vaskerom, drengestue og stall m.m.
Alfred Riddervold. Forstander for Trondhjems døvstummeinstitut 1/10 1860 - 15/4 1872
Det var ulik alder på elevene da de kom til skolen. De fleste var i tiårs-alderen, men mange var eldre, og særlig de som hadde kommet nordfra. Reiseveien var lang og tung for mange, med båt langs kysten. Mange av elevene reiste ikke hjem igjen før de var konfirmert. Foreldrene ønsket derfor i mange tilfeller å la barna bli så store som mulig før de gav slipp på dem. Det var også noen døve voksne som fikk gå på døveskolen. De bodde i private hjem. I1875 feiret skolen sitt 50-års jubileum. I løpet av de første femti årene hadde over 400 elever kommet til skolen. Av disse var 331 blitt konfirmert, 22 hjemsendt som undervisningsudyktige og 8 hadde dødd av sykdom mens de var på skolen.
Da Abnormskoleloven ble innført ble det skoleplikt for døve, og skolegangen ble utvidet fra fem til åtte år. Dette førte til stor økning i antall elever. Staten ville derfor gi støtte til dem som ønsket å starte nye døveskoler, og som også dro utenlands for å studere. Johannes Lyng, som var en av lærerne ved Døvstummeinstitutet, startet sin egen private taleskole i Trondheim i 1882. Fram til 1893 fungerte de to skolene som konkurrenter. Dette var nok en av årsakene til at institutet fra 1886 la bort tegnene til fordel for talemetoden. Skolen kombinerte nå skrift og tale i undervisningen.
Ny organisering, nytt bygg
Utover på 1890-tallet skjedde det forandringer i organiseringen av døveskolene i hele Norge. Staten la ned noen skoler, overtok som eier av resten, og elevene skulle sendes til rene A-, B- eller C-skoler. Døvstummeinstitutet skiftet navn til Trondheim offentlige skole for døve. Skolen ble opptaksskole og A-skole for Vestlandet, Midt- og Nord-Norge.
Johannes Lyng var først lærer på Døvstummeinstituttet men sluttet for å starte sin egen skole basert på taleundervisning.
Lyngs taleskole skiftet navn til Gløshaugen offentlige skole for døve og ble B-skole for det samme området. Når institutet nå var blitt opptaksskole og A-skole gikk den i 1893 over til å undervise etter den rene talemetoden. Det trengtes mer plass ved den nye opptakskolen.
I 1897 stod et nytt internatbygg ferdig rett ovenfor Rødbygget, med gårdsplassen mellom. Dette bygget har blitt kalt Gulbygget. Det nye bygget hadde sløyd- og skomakerverksteder i kjelleren, gymnastikksal, spisesal og kjøkken, lekerom til jentene og to rom til husbestyrerinnen i første etasje. I andre etasje var det to store sovesaler, to sykerom og garderober. På loftet var det plass til et par lærerinner og et ekstra sykerom.
Det ble etter hvert vanlig at elevene fikk reise hjem på sommerferie. Fra skoleåret 1902/03 reiste alle elevene hjem. Året etter mottok skolen en boksamling som elevene kunne låne bøker fra. På oppholdsrommet lå det illustrerte blader og aviser framme. Elevene deltok på flere utflukter på fritiden, som for eksempel tivoli og sirkus. Under første verdenskrig slet skolen blant annet med oppvarmingen på grunn av oljerasjonering.
I 1918 ble skolen på Gløshaugen lagt ned og elevene flyttet til Trondheim offentlige skole for døve. Nå ble det også slik at alle elever skulle gå på samme skole om de var A-, B- eller C-elever. Det var blitt færre døve elever og i tillegg slet staten økonomisk som en følge av verdenskrigen.
I 1924 ble 3. Nordiske døvekongress holdt i Trondheim. Det kom ca. 500 deltakere fra hele Norden. Like før kongressen startet, holdt Norske Døves Landsforbund sitt landsmøte. På landsmøtet vedtok de en resolusjon som ble sent til Stortinget. Der het det blant annet at de døves tegnspråk måtte læres av elevene i døveskolene, og brukes i tillegg til talespråket i undervisningen. Som en følge av dette kravet måtte også døvelærerne lære seg å bruke og forstå tegnspråk. På vegne av undervisningskomiteen kom det svar fra Per Andersson, bestyrer ved Kristiania offentlige skole for døve. I svaret het det blant annet at døvelærene burde lære tegnspråk, men at det var viktig å undervise i tale for at døve ikke skulle bli isolert.
I 1925 feiret døveskolen i Trondheim sitt 100-års jubileum med fest for både tidligere og nåværende elever, lærere og gjester. Skolen hadde overlevd omstillinger og forsøk på nedleggelser, og blitt et viktig samlingssted for døve. Blant annet hadde Trondheim Døveforening blitt stiftet på skolen i 1898 og likedan Norges Døveforbund i 1918.
På slutten av 1920-tallet ble verden rammet av økonomiske nedgangstider. Ville aksjespekulasjoner og stor framtidstro fikk en brå slutt da krakket kom på New York-børsen i 1929. 1930-årene fulgte med masse arbeidsledighet og fattigdom. Slik var det også i Norge. Mange familier var i nød, og også døveskolen i Trondheim slet. Tilsynslegen innrapporterte flere forhold i 1934. Maten var ikke næringsrik nok, og sovesalene var overfylte, kalde og fuktige.
I året 1936 skjedde det mye nytt ved skolen. Som en følge av at døveskolen på Hamar ble nedlagt, ble mange av elevene derfra flyttet til Trondheim. Derfor ble det bygd på to ekstra etasjer på Gulbygget for å få plass til alle. Dagsrytmen ble noe forandret. Elevene fikk for eksempel kortere undervisningsøkter i teorifagene og det ble kun to timer ettermiddagsundervisning. En damekomité satte i gang med innsamling til kjøp av ei hytte for døveskolens elever. Elevene bidro til innsamlingen med å spille teaterforestillingen ”Pannekaken”, som var en eventyrkomedie. Prosjektet lyktes og i 1939 kunne elevene og lærerne ta i bruk Døve Barns hytte i Bymarka, nær Gråkallbanen.
Døveskolen under krigen
Da tyskerne okkuperte Norge 9.april 1940 var det 107 elever ved skolen. 101 av dem bodde på internatet. Hjemmene deres var spredt fra Finnmark i nord til Rogaland i sør. Personalet innså alvoret og evakuerte barna ut av byen. De ble fordelt på flere gårder i Gauldalen. Etter som situasjonen roet seg fikk flere reise hjem, men de som var lengst hjemmefra ble igjen og hjalp til på gårdene. Skolen kom i gang igjen etter sommeren 1940, men måtte dele plassen med en sykehusavdeling tyskerne opprettet i skolebygningen. I de fem årene krigen varte prøvde personalet å holde skolen i gang til tross for at det ble svært trangt siden de måtte avstå mange rom til sykehus. Høsten 1942 flyttet det tyske sykehuset ut, men en avdeling med venerisk syke kvinner fra Trondheim sykehus flyttet inn. Fra mars 1943 krevde det tyske sikkerhetspolitiet at skolen skulle avstå flere rom til utvidelse av sykehusavdelingen. I alt 17 rom i Rødbygget var rekvirert. Verken skolens ledelse eller de kvinnelige pasientene var glade for situasjonen.
De fleste av elevene fikk reise hjem på sommerferie også i krigsårene, men barna fra Finnmark var det for farefullt å sende fra seg etter at russerne kom med i krigen og kjempet mot tyskerne i grenseområdene i nord-øst. Finnmarks-elevene ble derfor innlosjert på gårder i Gauldalen og hjalp til med bl.a potetopptaking. Krigsårene ble noen tøffe år for lærerne. De brukte mye av tiden til å beskytte elevene, skaffe mat og brensel, og følge mange av dem hjem på sommerferie. Det var ikke ufarlig å ferdes langs veien eller i båt under krigen.
Under krigsårene økte fritidstilbudene til elevene: Speider, idrett, barnegudstjenester og teaterforestillinger. Skoledagen varte i 9 timer mandag til fredag, og 5 timer på lørdager. Undervisningen inkluderte teori, lekselesing, gym og praktiske fag.
Etterkrigstid
Etter krigen var det mye som måtte repareres. Det var trangt om plassen, de hadde over 100 elever og enda flere stod i kø for å komme inn. Faren for spredning av sykdommer var stor i de trange sovesalene. Etter hvert ble forholden forbedret, og elevene fikk jevnlig legetilsyn. Fra 1955 klarte skolen å få sendt alle elevene hjem på juleferie.
I Spesialskoleloven fra 1951 ble det stilt krav om lærerutdanning også for de som underviste i praktiske fag i døveskolen. Skolene var heller ikke forpliktet til å undervise i bare en metode lengre. I 1958 åpnet Vikhov skole for tunghørte, og noen av elevene flyttet dit.
Som en følge av teknisk utvikling under krigen ble det oppfunnet mye teknisk utstyr som etter krigen kunne komme til nytte i det sivile liv, også i undervisningen av døve. Forsterkeranlegg og høreapparater førte til at lærene fikk ny tro på talemetoden, men på 1960-tallet vokste det fram en fornyet tro på tegnspråk fordi forskere anerkjente tegnspråket som et fullt utviklet språk. Døveforbundet begynte å arrangere tegnspråkkurs, og flere døvelærere deltok. Etter hvert tok døvelærerne i bruk en metode som kalles "tegn til tale" i undervisningen.
Utover på 1970-tallet ble det jobbet hardt for at skolen skulle få nye lokaler utenfor byen, men det ble en lang prosess. Først i 1991 kunne døveskolen flytte i nye lokaler på Heimdal. I mellomtida ble det gjort en del endringer i bygningen i sentrum, blant annet for elevene som bodde på skolen. Elevene bodde nå i mindre boenheter med soverom, stue, kjøkken og bad. De minste og største bodde hver for seg. Da skolen endelig kunne flytte inn i nye lokaler hadde lærerne kjempet for dette helt siden 1930-tallet. I dag er døveskolen en del av Møller kompetansesenter, og har skiftet navn til A.C. Møller skole, oppkalt etter Norges første døvelærer. Utenfor skolen står det en byste av Andreas Christian Møller.
Vil du vite mer?
Trygve Skjølberg: Trondheim offentlige skole for døve, 1992
Trygve skjølberg: Andreas Christian Møller, 1989
John Langfjæran: Trondheim offentlige skole for døve 125 år, 1950
Odd K. Jensen: Rødbygget, semesteroppgave ved Historisk institutt, Universitetet i Trondheim, 1995.
Du kan lese mer om grunnleggeren av døveskolen i Trondheim: Andreas Christian Møller
1. april i 1825 åpnet den første døveskolen i Norge dørene. Skolen hadde fått leie lokaler i Waisenhuset, et hus som tidligere hadde vært brukt til fattigskole. Da skolen startet hadde den bare 7 elever. Skolen hadde plass til 30 elever, og i 1828 var alle elevplassene fylt opp. Elevene gikk på skolen i fem år. Målet med undervisningen var å lære elevene et praktisk yrke så de kunne forsørge seg selv. For å klare det måtte de lære å lese og skrive. Elevene måtte også forberedes til konfirmasjonen, som fungerte som en avsluttende eksamen. Uten konfirmasjon ble man ikke regnet som voksen, og kunne verken få arbeid eller inngå ekteskap.
Skolen var som en familiebedrift i begynnelsen. Andreas Christian Møller jobbet som førstelærer. Broren Peter Christian ble andrelærer fordi han kunne håndalfabetet og litt tegnspråk. Søsteren Hanna Margrete jobbet som håndarbeidslærerinne. Moren tok ansvaret for maten og faren for driften. I tillegg ble det etter hvert ansatt egne lærere i tegning og religion, samt på skomakerverkstedet. Elevene ble undervist i lesing, skriving, tegning, regning, religion, historie og geografi. I tillegg fikk de yrkesopplæring. Jentene lærte håndarbeid, og guttene lærte å snekre, dreie og lappe sko. Andras Christian Møller underviste selv i dreiing, som var det praktiske yrket han hadde lært seg i København.
Sommeren 1830 hadde de første 7 elevene fullført skolegangen sin og ble konfirmert. Konfirmasjonen foregikk skriftlig på tavla i Waisenhuset. Domprosten var eksaminator, og biskop Peter Olivarius Bugge var tilstede. Ved første høymesse etter konfirmasjonen gikk konfirmantene fra døveskolen til alters i Domkirka sammen med de andre konfirmantene i byen. En høstdag i 1835 kom svenskekongen Karl Johan på besøk til Trondheim. Han ville gjerne se døveskolen også. Kongen ble så fornøyd med det han så, at han opprettet fire friplasser av egen lomme.
Andreas Christian Møller - en pioner i døveundervisningen
I 1838 ble skolen rammet av en skandale som svekket dens omdømme. Broren til Andreas Christian Møller innrømmet farskap til et barn, født av en tidligere elev ved døveskolen. Han innrømmet også å ha forgrepet seg på flere av de unge jentene ved skolen. Faren måtte også slutte på grunn av sterke mistanker mot ham. En tilsynskomité skulle fra nå av følge opp skolen. Tilsynskomiteen mente skolen burde gå over til talemetoden, som de hadde hørt gav så gode resultater i Tyskland. Det ble også diskutert om ikke skolen burde flyttes til Kristiania. Der var det bedre legedekning, slik at det kunne foretas helbredelsesforsøk på de døve elevene. De to døve lærerne ved skolen, førstelærer Andreas Christian Møller og hans tidligere elev Johan Julius Dircks, hadde liten innflytelse på skolen.
Skolen hadde et svekket omdømme etter skandalen, og det gjorde ikke saken bedre at den ikke ”fulgte med i tiden” og tok i bruk talemetoden. Andreas Christian Møller fortsatte som lærer helt til skolen flyttet i 1855. Da pensjonerte han seg både på grunn av dårlig helse og fordi tilsynskomiteen og de nye hørende lærerne ønsket å gå over til talemetoden. Det var ikke ønskelig med døve døvelærere i en tid da talemetoden ble sett på som det nye framskrittet for døveundervisningen.
Rødbygget
"Rødbygget" i landlige omgivelser
Skolen hadde holdt til i Waisenhuset i 23 år. Der hadde fem klasser blitt undervist på to klasserom. I tillegg var det et soverom til jentene og et til guttene. Det fantes også et par rom til den praktiske undervisningen. Det var ikke plass til alle som søkte om å få begynne på døveskolen. Stortinget bevilget derfor penger til å bygge en større døveskole. Det var også behov for at Waisenhuset skulle tas i bruk som fattigskole igjen.
Rødbygget ble bygd for å være døveskole og stod ferdig i 1855, og døveskolen i Trondheim holdt til der helt fram til 1991. Bygget har derfor en svært lang tradisjon som internatskole for døve fra hele Midt- og Nord-Norge. Etter som det kom nye og hørende lærere til skolen ønsket de å gå over til tale og munnavlesning i stedet for tegnspråk. En av disse lærerne var Lars Smith. Han hadde vært i Tyskland og studert Friedrich Moritz Hills fornyelse av talemetoden. Smith mente døveskolen burde flyttes til Oslo. Stortinget bestemte seg for å beholde skolen i Trondheim og i tillegg starte en skole i Oslo. Smith ble bestyrer for døveskolen i Trondheim.
I 1852 fikk skolen sin første talelærer. Han ble der bare ett år, men fra da av var taletrening en del av undervisningen ved skolen. I 1864 innførte bestyrer Adolf Riddervold en metode som la vekt på skrift og tegn, den Valade-Gabelske metoden. Skolen ønsket å styrke sitt omdømme og la vekt på at de ikke var en ”fingerspråkskole”, men en skole som la vekt på den skriftlige opplæringen.
Den nye skolen var en vakker rød bygning i nygotisk stil. I første etasje var det fire klasserom, et oppholdsrom som også fungerte som spisesal og verksted, pluss en leilighet til husøkonomen. Husøkonomen hadde ansvaret for den daglige driften av skolen, og bestyreren hadde ansvaret for undervisningen. Bestyreren hadde egen leilighet i andre etasje, hvor det også fantes kontor, bibliotek, sykerom, en sal til gudstjenester og konfirmasjoner, samt sovesal til jentene. Guttene sov på loftet. Bygget hadde to sidefløyer med kjøkken, vaskerom, drengestue og stall m.m.
Alfred Riddervold. Forstander for Trondhjems døvstummeinstitut 1/10 1860 - 15/4 1872
Det var ulik alder på elevene da de kom til skolen. De fleste var i tiårs-alderen, men mange var eldre, og særlig de som hadde kommet nordfra. Reiseveien var lang og tung for mange, med båt langs kysten. Mange av elevene reiste ikke hjem igjen før de var konfirmert. Foreldrene ønsket derfor i mange tilfeller å la barna bli så store som mulig før de gav slipp på dem. Det var også noen døve voksne som fikk gå på døveskolen. De bodde i private hjem. I1875 feiret skolen sitt 50-års jubileum. I løpet av de første femti årene hadde over 400 elever kommet til skolen. Av disse var 331 blitt konfirmert, 22 hjemsendt som undervisningsudyktige og 8 hadde dødd av sykdom mens de var på skolen.
Da Abnormskoleloven ble innført ble det skoleplikt for døve, og skolegangen ble utvidet fra fem til åtte år. Dette førte til stor økning i antall elever. Staten ville derfor gi støtte til dem som ønsket å starte nye døveskoler, og som også dro utenlands for å studere. Johannes Lyng, som var en av lærerne ved Døvstummeinstitutet, startet sin egen private taleskole i Trondheim i 1882. Fram til 1893 fungerte de to skolene som konkurrenter. Dette var nok en av årsakene til at institutet fra 1886 la bort tegnene til fordel for talemetoden. Skolen kombinerte nå skrift og tale i undervisningen.
Ny organisering, nytt bygg
Utover på 1890-tallet skjedde det forandringer i organiseringen av døveskolene i hele Norge. Staten la ned noen skoler, overtok som eier av resten, og elevene skulle sendes til rene A-, B- eller C-skoler. Døvstummeinstitutet skiftet navn til Trondheim offentlige skole for døve. Skolen ble opptaksskole og A-skole for Vestlandet, Midt- og Nord-Norge.
Johannes Lyng var først lærer på Døvstummeinstituttet men sluttet for å starte sin egen skole basert på taleundervisning.
Lyngs taleskole skiftet navn til Gløshaugen offentlige skole for døve og ble B-skole for det samme området. Når institutet nå var blitt opptaksskole og A-skole gikk den i 1893 over til å undervise etter den rene talemetoden. Det trengtes mer plass ved den nye opptakskolen.
I 1897 stod et nytt internatbygg ferdig rett ovenfor Rødbygget, med gårdsplassen mellom. Dette bygget har blitt kalt Gulbygget. Det nye bygget hadde sløyd- og skomakerverksteder i kjelleren, gymnastikksal, spisesal og kjøkken, lekerom til jentene og to rom til husbestyrerinnen i første etasje. I andre etasje var det to store sovesaler, to sykerom og garderober. På loftet var det plass til et par lærerinner og et ekstra sykerom.
Det ble etter hvert vanlig at elevene fikk reise hjem på sommerferie. Fra skoleåret 1902/03 reiste alle elevene hjem. Året etter mottok skolen en boksamling som elevene kunne låne bøker fra. På oppholdsrommet lå det illustrerte blader og aviser framme. Elevene deltok på flere utflukter på fritiden, som for eksempel tivoli og sirkus. Under første verdenskrig slet skolen blant annet med oppvarmingen på grunn av oljerasjonering.
I 1918 ble skolen på Gløshaugen lagt ned og elevene flyttet til Trondheim offentlige skole for døve. Nå ble det også slik at alle elever skulle gå på samme skole om de var A-, B- eller C-elever. Det var blitt færre døve elever og i tillegg slet staten økonomisk som en følge av verdenskrigen.
I 1924 ble 3. Nordiske døvekongress holdt i Trondheim. Det kom ca. 500 deltakere fra hele Norden. Like før kongressen startet, holdt Norske Døves Landsforbund sitt landsmøte. På landsmøtet vedtok de en resolusjon som ble sent til Stortinget. Der het det blant annet at de døves tegnspråk måtte læres av elevene i døveskolene, og brukes i tillegg til talespråket i undervisningen. Som en følge av dette kravet måtte også døvelærerne lære seg å bruke og forstå tegnspråk. På vegne av undervisningskomiteen kom det svar fra Per Andersson, bestyrer ved Kristiania offentlige skole for døve. I svaret het det blant annet at døvelærene burde lære tegnspråk, men at det var viktig å undervise i tale for at døve ikke skulle bli isolert.
I 1925 feiret døveskolen i Trondheim sitt 100-års jubileum med fest for både tidligere og nåværende elever, lærere og gjester. Skolen hadde overlevd omstillinger og forsøk på nedleggelser, og blitt et viktig samlingssted for døve. Blant annet hadde Trondheim Døveforening blitt stiftet på skolen i 1898 og likedan Norges Døveforbund i 1918.
På slutten av 1920-tallet ble verden rammet av økonomiske nedgangstider. Ville aksjespekulasjoner og stor framtidstro fikk en brå slutt da krakket kom på New York-børsen i 1929. 1930-årene fulgte med masse arbeidsledighet og fattigdom. Slik var det også i Norge. Mange familier var i nød, og også døveskolen i Trondheim slet. Tilsynslegen innrapporterte flere forhold i 1934. Maten var ikke næringsrik nok, og sovesalene var overfylte, kalde og fuktige.
I året 1936 skjedde det mye nytt ved skolen. Som en følge av at døveskolen på Hamar ble nedlagt, ble mange av elevene derfra flyttet til Trondheim. Derfor ble det bygd på to ekstra etasjer på Gulbygget for å få plass til alle. Dagsrytmen ble noe forandret. Elevene fikk for eksempel kortere undervisningsøkter i teorifagene og det ble kun to timer ettermiddagsundervisning. En damekomité satte i gang med innsamling til kjøp av ei hytte for døveskolens elever. Elevene bidro til innsamlingen med å spille teaterforestillingen ”Pannekaken”, som var en eventyrkomedie. Prosjektet lyktes og i 1939 kunne elevene og lærerne ta i bruk Døve Barns hytte i Bymarka, nær Gråkallbanen.
Døveskolen under krigen
Da tyskerne okkuperte Norge 9.april 1940 var det 107 elever ved skolen. 101 av dem bodde på internatet. Hjemmene deres var spredt fra Finnmark i nord til Rogaland i sør. Personalet innså alvoret og evakuerte barna ut av byen. De ble fordelt på flere gårder i Gauldalen. Etter som situasjonen roet seg fikk flere reise hjem, men de som var lengst hjemmefra ble igjen og hjalp til på gårdene. Skolen kom i gang igjen etter sommeren 1940, men måtte dele plassen med en sykehusavdeling tyskerne opprettet i skolebygningen. I de fem årene krigen varte prøvde personalet å holde skolen i gang til tross for at det ble svært trangt siden de måtte avstå mange rom til sykehus. Høsten 1942 flyttet det tyske sykehuset ut, men en avdeling med venerisk syke kvinner fra Trondheim sykehus flyttet inn. Fra mars 1943 krevde det tyske sikkerhetspolitiet at skolen skulle avstå flere rom til utvidelse av sykehusavdelingen. I alt 17 rom i Rødbygget var rekvirert. Verken skolens ledelse eller de kvinnelige pasientene var glade for situasjonen.
De fleste av elevene fikk reise hjem på sommerferie også i krigsårene, men barna fra Finnmark var det for farefullt å sende fra seg etter at russerne kom med i krigen og kjempet mot tyskerne i grenseområdene i nord-øst. Finnmarks-elevene ble derfor innlosjert på gårder i Gauldalen og hjalp til med bl.a potetopptaking. Krigsårene ble noen tøffe år for lærerne. De brukte mye av tiden til å beskytte elevene, skaffe mat og brensel, og følge mange av dem hjem på sommerferie. Det var ikke ufarlig å ferdes langs veien eller i båt under krigen.
Under krigsårene økte fritidstilbudene til elevene: Speider, idrett, barnegudstjenester og teaterforestillinger. Skoledagen varte i 9 timer mandag til fredag, og 5 timer på lørdager. Undervisningen inkluderte teori, lekselesing, gym og praktiske fag.
Etterkrigstid
Etter krigen var det mye som måtte repareres. Det var trangt om plassen, de hadde over 100 elever og enda flere stod i kø for å komme inn. Faren for spredning av sykdommer var stor i de trange sovesalene. Etter hvert ble forholden forbedret, og elevene fikk jevnlig legetilsyn. Fra 1955 klarte skolen å få sendt alle elevene hjem på juleferie.
I Spesialskoleloven fra 1951 ble det stilt krav om lærerutdanning også for de som underviste i praktiske fag i døveskolen. Skolene var heller ikke forpliktet til å undervise i bare en metode lengre. I 1958 åpnet Vikhov skole for tunghørte, og noen av elevene flyttet dit.
Som en følge av teknisk utvikling under krigen ble det oppfunnet mye teknisk utstyr som etter krigen kunne komme til nytte i det sivile liv, også i undervisningen av døve. Forsterkeranlegg og høreapparater førte til at lærene fikk ny tro på talemetoden, men på 1960-tallet vokste det fram en fornyet tro på tegnspråk fordi forskere anerkjente tegnspråket som et fullt utviklet språk. Døveforbundet begynte å arrangere tegnspråkkurs, og flere døvelærere deltok. Etter hvert tok døvelærerne i bruk en metode som kalles "tegn til tale" i undervisningen.
Utover på 1970-tallet ble det jobbet hardt for at skolen skulle få nye lokaler utenfor byen, men det ble en lang prosess. Først i 1991 kunne døveskolen flytte i nye lokaler på Heimdal. I mellomtida ble det gjort en del endringer i bygningen i sentrum, blant annet for elevene som bodde på skolen. Elevene bodde nå i mindre boenheter med soverom, stue, kjøkken og bad. De minste og største bodde hver for seg. Da skolen endelig kunne flytte inn i nye lokaler hadde lærerne kjempet for dette helt siden 1930-tallet. I dag er døveskolen en del av Møller kompetansesenter, og har skiftet navn til A.C. Møller skole, oppkalt etter Norges første døvelærer. Utenfor skolen står det en byste av Andreas Christian Møller.
Vil du vite mer?
Trygve Skjølberg: Trondheim offentlige skole for døve, 1992
Trygve skjølberg: Andreas Christian Møller, 1989
John Langfjæran: Trondheim offentlige skole for døve 125 år, 1950
Odd K. Jensen: Rødbygget, semesteroppgave ved Historisk institutt, Universitetet i Trondheim, 1995.
Du kan lese mer om grunnleggeren av døveskolen i Trondheim: Andreas Christian Møller
