Norsk Døvemuseum

Fru Rosings taleskole, Holmestrand og Nedre Gausen

I 1881 startet Hedevig Sophie Rosing opp Fru Rosings taleskole for døvstumme på Briskeby i Oslo. Hun var prestedatter og født i Danmark. I 1860 var hun ferdig utdannet som lærerinne. Den gangen var det svært få kvinner som utdannet seg, men Hedevig Rosing kjempet for kvinners rettigheter på flere områder gjennom livet. Før hun startet sin egen døveskole i Oslo, hadde hun jobbet som lærer både i folkeskolen , og som døvelærerinne ved Balchens skole. I 1880 var hun på studiereise i ett år, og besøkte mange kjente døveskoler i Europa. Reisen endte i Milano i Italia, der Hedevig Rosing deltok på den internasjonale døvelærerkongressen. Som flertallet av kongressdeltakerne, var også hun tilhenger av talemetoden. Da hun kom hjem til Oslo søkte hun om statlig støtte til å starte en liten privat taleskole. Hennes mål for undervisningen var talende døve i et hørende samfunn. 

 Hedevig Rosing

For at de døve barna skulle få naturlig taletrening, ønsket fru Rosing at de skulle bo på skolen de første to årene. Skolen skulle være liten, mellom 20 og 30 elever, og barna skulle være omgitt av kjærlige voksne som talte med dem fra morgen til kveld. Når de ble større kunne de flytte til et fosterhjem nær skolen. Det tok et halvt år etter at hun åpnet skolen før den første eleven kom. Folk var nok litt skeptisk til en kvinnelig skolestyrer den gangen. Etter enda et år var det blitt 7 elever ved skolen. Så steg elevtallet raskt til 30. Skolen måtte flytte. De fant et stort og flott hus med hage på St.Hanshaugen. 

Stortingsvedtaket om kun to opptaksskoler, og A-, B- og C-elever fordelt på forskjellige skoler, førte til at Fru Rosings taleskole ble B-skole for Østlandet. Elevtallet steg, og det var ikke lett for Hedevig Rosing å styre skolen slik hun hadde ønsket. Hedevig Rosing var den første kvinnen som satt i en offentlig kommisjon. I 1884 ble hun medlem av folkeskolekommisjonen. Der kjempet hun for lik lønn for lærere og lærerinner. Hun var også med å stifte Landskvinnestemmeforeningen i 1898.

Holmestrand offentlige skole for døve 


 
Skolebarn og lærere ved Holmestrand skole - udatert


Da staten overtok skolen i 1895 trakk Hedevig Rosing seg som bestyrer. Hun var blitt 68 år. Skolen holdt til i Oslo helt til 1899, og ble så flyttet til Holmestrand fordi de trengte større plass. Skolen har siden holdt til i Holmestrand, og er i drift den dag i dag som en del av Nedre Gausen kompetansesenter. 

Etter Hedvig Rosing overtok Ernst Ziesler som styrer. Han hadde vært styrer ved døveskolene både i Kristiansand og Bergen. Begge disse skolen ble lagt ned på 1890-tallet. Ernst Ziesler var ikke styrer så lenge fordi han ble syk og måtte slutte i 1898. Hans Bjørset tok over. Han var en av lærene ved skolen og hadde jobbet der siden 1893. I 30 år satt Bjørset som styrer ved skolen. En av hans første oppgaver var å ta ansvaret under flyttingen til Holmestrand. 

Hans Bjørset ble kjent i hele Norden for måten han underviste i døveskolen. Det var særlig to ting han la vekt på i språkopplæringen til de døve barna: Den frie språkundervisningen og lesing. Bjørset la vekt på at undervisningen skulle være meningsfull. Den frie språkundervisning gikk blant annet ut på at elevene først møtte språket gjennom det de selv hadde opplevde i løpet av dagen . Når det gjaldt lesingen mente Bjørset det var viktig at elevene ikke leste for å lære korrekt språk, men for å glede seg over en god bok. Målet var at de skulle bli så gode til å lese at når elevene var ferdig på skolen kunne de lese bøker for folk flest. Skolen samlet inn masse bøker, og fikk et bra skolebibliotek. Bjørset skrev egne utgaver av bøker som for eksempel Robinson Crusoe til bruk i døveskolen. Disse oversettelsene var ment som brobyggere mellom de døve elevenes språk og språket i en voksenbok. 

Etter at Hans Bjørset gikk av som 70-åring i 1928 ble Johannes Berge styrer. Han ble den som ledet skolen fram til andre verdenskrig. Den siste oppgaven han fikk som styrer var å overlate skolen til tyskerne. Krigsårene ble en spesiell tid for lærerne og elevene ved døveskolen som for resten av befolkningen. Døveskolen i Holmestrand var okkupert av tyskerne både skoleåret 1940/1941 og 1944/1945. Årene i mellom var elevene på skolen. Undervisninga ble litt annerledes enn før. Det var mangel på mat under krigen, så skolen satset på å være sjølforsynt. I hagen ble det dyrket poteter og grønnsaker, og skolen kjøpte også inn griser. 

Det var mye skader på skolen etter at tyskerne hadde dratt derfra. Under krigen hadde det blitt mange døve elever som ikke kom i gang med noe skoletilbud. Elevtallet økte fra 40 til 70 i årene 1945 til 1950. Holmestrand døveskole fortsatte å være B-skole helt til 1950. Da fikk skolen sine første A-elever siden 1895, og det skjedde forandringer på mange områder. Under krigen var blitt utviklet mye ny teknologi som kom det sivile samfunnet til nytte. Skolen fikk forsterkeranlegg, et mangehøreanlegg, og audiometer. Nå ble taleøving og artikulasjon faste emner på timeplanen. Denne undervisningen var i hovedsak for elever med hørselsrest. Mange av disse elevene fikk etter hvert egne høreapparater. Tiden etter andre verdenskrig og fram til 1960-tallet ble derfor en periode hvor talemetoden stod svært sterkt ved Holmestrand døveskole. Noen av lærerne hadde vært på studiereise til Clark School, talemetodens høyborg i USA. Skolen hadde god kontakt med Holmestrands innbyggere i samme periode, fordi de satte opp årlige teaterforestillinger.

Tegnspråk som undervisningsspråk på den gamle taleskolen.

På 1960-tallet sank elevtallet ned mot 30, og flere elever enn før hadde tilleggshandikap og lærevansker. Det innebar nye utfordringer for lærerne. I 1970 ble skolen gjort om fra bare å være en 7-årig skole til også å få ungdomsskole, og ble dermed en 10-årig grunnskole. Elevene skulle ikke lenger bo i internat med store sovesaler, men ble fordelt på tre leiligheter og en villa i vanlige boligområder. 

Mens talemetoden hadde vært skolens undervisningsspråk i alle år, hadde elevene seg i mellom alltid brukt tegnspråk til å kommunisere. Fra 1970- og 1980-årene ble tegnspråk også tatt mer og mer i bruk i undervisninga, men det var først på 1990-tallet at det for alvor ble gitt tegnspråkopplæring. Fra 1996 fikk også foreldrene til de hørselshemmede elevene tilbud om å lære seg tegnspråk. Antallet døve medarbeidere ved skolen steg utover på 1990-tallet. Fra 1992 har skolen gått over til å bli kompetansesenter for fylkene Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust- og Vest-Agder. Nedre Gausen kompetansesenter tilbyr kortere og lengre skoleopphold, kurs til lærere og foreldre, og mer tilbud til tunghørte og hørselshemmede førskolebarn.

Vil du vite mer: 

Per Sigmund Bjørndal: Fra Lille Bloksbjerg til Nedre Gausen skole, 1981 og på nettsidene til Nedre Gausen kompetansesenter-

Hans Bjørset og Johannes Berge i boka til Per Anderson: Hovedlinjer i døveundervisningens historiske utvikling, 1960.