Norsk Døvemuseum
Døveskoler i Norden
Det var Danmark som fikk den første døveskolen i Norden. Det skjedde i København i 1807. Sverige fulgte tett etter, og døveskolen i Stockholm startet opp i 1808. Det tok litt lengre tid med Norge, Finland og Island. Disse tre landene var ikke selvstendige land på denne tida, og det kan ha vært en av årsakene til at det ikke kom døveskole i Norge før i 1825, i Finland i 1846 og på Island først i 1867. Finland var i union med Sverige til 1809, og ble fra da av styrt av Tsaren i Russland helt til 1917. Norge var i union med Danmark fram til 1814, og deretter i union med Sverige til 1905. Island ble styrt fra Danmark fram til 1944.
Døveskolen i København
Peter Atke Castberg var født i København. Han hadde norske foreldre, og vokste delvis opp i Norge. Castberg utdannet seg til lege. Han hadde hørt om helbredelser av døve ved hjelp av en metode som kaltes galvanisering. Legene trodde at døve og tunghørte kunne få igjen hørselen når de gjentatte ganger kjørte strøm gjennom ørene på dem. Behandlingen var svært smertefull. Castberg dro på studiereise til både Tyskland og Frankrike for å lære mer, etter at han selv hadde prøvd å helbrede døve ved hjelp av galvanisering uten og lykkes. Han kom hjem med større tro på undervisning av døve enn på helbredelse.
Peter Atke Castberg
I 1807 startet Det kongelige Døvstumme-Institut i København opp. Det ble undervist etter L’Epées metode. Castberg så fordelene med den framfor Sicards mer innviklede tegnspråksopplæring. Castberg ledet døveskolen til han døde av sykdom i 1823, bare 43 år gammel. Til da hadde 58 elever gjennomgått skolen. En av disse elevene var Andreas Christian Møller fra Trondheim.
Norge får sin første døveskole
Det var langt og dyrt å reise til København, som var hovedstad i riket Danmark-Norge. Flere og flere i Norge ønsket egen døveskole. Det ble samlet inn penger til inntekt for en døveskole i kirkene rundt om i landet hver konfirmasjonssøndag i en tiårs periode. Mange mente at en framtidig døveskole burde ligge i Christiania, som Oslo het den gangen. Christiania var den største byen i Norge, og fungerte på en måte som hovedstad. På begynnelsen av 1800-tallet var det mange som jobbet for at Norge skulle bli et eget selvstendig land. Inspirasjonen kom blant annet fra den franske revolusjonen, og førte til at Grunnloven ble til på Eidsvoll i 1814.
Tiden gikk, og på grunn av at Danmark hadde valgt Napoleons side i krigene han førte i Europa, tapte de Norge til Sverige i 1814. Sverige fikk Norge i krigsbytte fordi de hadde støttet alliansen mot Napoleon. Så nå satt kongen over Norge plutselig i Stockholm. Stockholm hadde fått døveskole i 1808. Da spørsmålet om egen døveskole i Norge kom opp ville svenske myndigheter heller ha enda en døveskole i Sverige, men de fant ikke noen kvalifiserte lærere.
I Trondheim hadde en skomakermester, med en døv sønn, lest en annonse i avisen fra Castbergs døveskole i København. Med støtte fra byens fattigkommisjon klarte han å få sendt gutten til døveskolen i 1810. Gutten het Andreas Christian Møller. Han ble døv som 2-åring, og var 14 år da han begynte på døveskolen i Danmark. Møller var den første i Norge vi vet om som gikk på døveskole. Da Andreas Christian Møller var ferdig på skolen, dro han hjem til Trondheim og underviste noen få døve barn. Både han og familien hans kjempet for å starte døveskole i hjembyen. Møller fikk også muligheten til å utdanne seg, ved å jobbe som lærer sammen med Peter Atke Castberg i København i 5 år. Castberg kjempet sammen med Møllerfamilien for å få til en døveskole i Trondheim. Også biskopen i byen, Peter Olivarius Bugge, arbeidet for dette fordi det var svært dyrt for fattigkommisjonen å sende elever til København. Andreas Christian Møller var den eneste i riket Sverige-Norge med utdanning og erfaring i å undervise døve. Derfor ble det tilslutt enighet om å starte døveskole i Trondheim i 1825. Skolen fikk navnet Døvstummeinstitutet i Trondhjem. Helt fram til midten av 1800-tallet var det bare denne ene døveskolen i Norge. Skolen brukte tegnspråk og hadde flere døve lærere i denne perioden.
Det var Danmark som fikk den første døveskolen i Norden. Det skjedde i København i 1807. Sverige fulgte tett etter, og døveskolen i Stockholm startet opp i 1808. Det tok litt lengre tid med Norge, Finland og Island. Disse tre landene var ikke selvstendige land på denne tida, og det kan ha vært en av årsakene til at det ikke kom døveskole i Norge før i 1825, i Finland i 1846 og på Island først i 1867. Finland var i union med Sverige til 1809, og ble fra da av styrt av Tsaren i Russland helt til 1917. Norge var i union med Danmark fram til 1814, og deretter i union med Sverige til 1905. Island ble styrt fra Danmark fram til 1944.
Døveskolen i København
Peter Atke Castberg var født i København. Han hadde norske foreldre, og vokste delvis opp i Norge. Castberg utdannet seg til lege. Han hadde hørt om helbredelser av døve ved hjelp av en metode som kaltes galvanisering. Legene trodde at døve og tunghørte kunne få igjen hørselen når de gjentatte ganger kjørte strøm gjennom ørene på dem. Behandlingen var svært smertefull. Castberg dro på studiereise til både Tyskland og Frankrike for å lære mer, etter at han selv hadde prøvd å helbrede døve ved hjelp av galvanisering uten og lykkes. Han kom hjem med større tro på undervisning av døve enn på helbredelse.
Peter Atke Castberg
I 1807 startet Det kongelige Døvstumme-Institut i København opp. Det ble undervist etter L’Epées metode. Castberg så fordelene med den framfor Sicards mer innviklede tegnspråksopplæring. Castberg ledet døveskolen til han døde av sykdom i 1823, bare 43 år gammel. Til da hadde 58 elever gjennomgått skolen. En av disse elevene var Andreas Christian Møller fra Trondheim.
Norge får sin første døveskole
Det var langt og dyrt å reise til København, som var hovedstad i riket Danmark-Norge. Flere og flere i Norge ønsket egen døveskole. Det ble samlet inn penger til inntekt for en døveskole i kirkene rundt om i landet hver konfirmasjonssøndag i en tiårs periode. Mange mente at en framtidig døveskole burde ligge i Christiania, som Oslo het den gangen. Christiania var den største byen i Norge, og fungerte på en måte som hovedstad. På begynnelsen av 1800-tallet var det mange som jobbet for at Norge skulle bli et eget selvstendig land. Inspirasjonen kom blant annet fra den franske revolusjonen, og førte til at Grunnloven ble til på Eidsvoll i 1814.
Tiden gikk, og på grunn av at Danmark hadde valgt Napoleons side i krigene han førte i Europa, tapte de Norge til Sverige i 1814. Sverige fikk Norge i krigsbytte fordi de hadde støttet alliansen mot Napoleon. Så nå satt kongen over Norge plutselig i Stockholm. Stockholm hadde fått døveskole i 1808. Da spørsmålet om egen døveskole i Norge kom opp ville svenske myndigheter heller ha enda en døveskole i Sverige, men de fant ikke noen kvalifiserte lærere.
I Trondheim hadde en skomakermester, med en døv sønn, lest en annonse i avisen fra Castbergs døveskole i København. Med støtte fra byens fattigkommisjon klarte han å få sendt gutten til døveskolen i 1810. Gutten het Andreas Christian Møller. Han ble døv som 2-åring, og var 14 år da han begynte på døveskolen i Danmark. Møller var den første i Norge vi vet om som gikk på døveskole. Da Andreas Christian Møller var ferdig på skolen, dro han hjem til Trondheim og underviste noen få døve barn. Både han og familien hans kjempet for å starte døveskole i hjembyen. Møller fikk også muligheten til å utdanne seg, ved å jobbe som lærer sammen med Peter Atke Castberg i København i 5 år. Castberg kjempet sammen med Møllerfamilien for å få til en døveskole i Trondheim. Også biskopen i byen, Peter Olivarius Bugge, arbeidet for dette fordi det var svært dyrt for fattigkommisjonen å sende elever til København. Andreas Christian Møller var den eneste i riket Sverige-Norge med utdanning og erfaring i å undervise døve. Derfor ble det tilslutt enighet om å starte døveskole i Trondheim i 1825. Skolen fikk navnet Døvstummeinstitutet i Trondhjem. Helt fram til midten av 1800-tallet var det bare denne ene døveskolen i Norge. Skolen brukte tegnspråk og hadde flere døve lærere i denne perioden.
