Norsk Døvemuseum
CI i historisk perspektiv
Helbredelse av døve – mislykkede og vellykkede medisinske forsøk. Til alle tider og i alle samfunn har en del av befolkningen vært døve. Opp gjennom historien har det med jevne mellomrom vært gjort forsøk på å gi døve hørselen tilbake. Ikke alle forsøk har vært like vellykkede.
Tidlig på 1800-tallet forsøkte leger å helbrede døve ved hjelp av en metode de kalte galvanisme. Ved å kjøre strøm gjennom ørene på døve mente legene at de ville få hørselen tilbake. Metoden var svært smertefull for de døve som ble utsatt for dette. Man fant etterhvert ut at dette ikke virket, men kvakksalvere fortsatte å ta seg betalt for denne "helbredelsesmetoden". En av legene som gav opp forsøkene og i stedet satset på undervisning av døve ved hjelp av tegnspråk var Peter Akte Castberg. Han ble grunnleggeren av den første døveskolen i Norden.
1800-tallet ble et hundreår hvor døveskoler vokste fram over hele Europa, også i Norge. Fram til 1880-årene ble de fleste døve i Norge undervist på tegnspråk, men døvelærerne fikk etter hvert større tro på talemetoden. Nå var det pedagogene som stod på for at døve skulle "bli som hørende": De skulle lære å snakke gjennom gjentatt taletrening, og lære å ”høre” ved hjelp av munnavlesing. Denne metoden ble forsterket etter andre verdenskrig som en følge av nye tekniske oppfinnelser: forsterkerutstyr, mangehøreanlegg, høreapparater, teleslynger m.m.
Galvanisme
Det tekniske utstyret har med årene blitt bedre, og det er mange hørselshemmede som har glede av bl.a. høreapparat. Men ikke alle tunghørte og døve opplever det å bruke høreapparat som positivt. Mange lever godt med tegnspråk og trives best i tegnspråklige miljøer.
Mens tegnspråkmiljøene i Norge kjemper for at tegnspråk skal bli offisielt språk i Norge, blir stadig flere døve og sterkt tunghørte CI-operert. Frontene i debatten om CI har til dels vært harde, med Norges Døveforbund på den ene siden og legene som fortar CI-operasjoner på den andre siden. Det er mange som har sterke meninger om CI: døve, tunghørte, døvblitte, foreldre til døve småbarn, pedagogene som underviser hørselshemmede, legene og fagteamene som jobber med CI-opererte, og politikerne som bevilger penger til operasjonene.
Med så mange meninger og sterke fronter må en spørre seg hvilken glede og nytte CI-opererte selv har av implantatet i hodet? Andre spørsmål det kan være nyttig å få svar på kan være hvorfor døvemiljøet er skeptisk til troen på det ”framskrittet” CI er for døve? Men hva er egentlig CI?
Hva er CI
CI står for cochlea implantat. Det består av en utvendig og en innvendig del. En mikrofon ved øret fanger opp lyd og sender den til en taleprosessor. Det er en slags datamaskin som omformer lyden til elektromagnetiske signaler. Disse ledes til en sender bak øret, som overfører signalene gjennom huden til en mottaker. Mottakeren er selve implantatet som er operert inn i tinningsbenet. Herfra blir signalene sendt til hørselsnerven, som sender dem videre til hjernen. I hjernen oppfattes signalene som lyd. CI-produsenten Med-El har laget en visuell fremstilling av hvordan dette foregår
I begynnelsen var det vanlig å operere CI kun på det ene øret. Nå er det mange som mener at det bør opereres inn implantat på begge ørene, fordi vi ikke fanger opp de samme lydene på høyre og venstre side. Det er også stor enighet blant fagfolkene om at CI-operasjon på døve småbarn bør skje så tidlig som mulig på grunn av språkutviklingen, gjerne mens barna er under ett år.
Målet med en CI-operasjon er i følge Rikshospitalet å kunne oppfatte tale og selv gjøre seg forstått ved hjelp av talespråket. Derfor er det i hovedsak talespråket og lydstimulering barnet må øve på. De CI-barna som klarer å oppfatte og selv produsere tale bør ikke gis tegnspråksopplæring, i følge CI-teamet.
Blir døve hørende med CI? Svaret kan være både ja og nei. Hvis vi med hørende tenker på en person som hører godt og har gjort det siden fødselen, og derfor har oppfattet lyd fra han eller hun var et foster, og vil fortsette og oppfatte lyd i en hver sammenheng senere i livet, er svaret trolig nei. Tenker vi på tunghørte som i ulik grad oppfatter lyd, er svaret trolig ja. CI-opererte hører omtrent som de som er litt eller middels tunghørte.
Hvorfor er døvemiljøet skeptisk
Det er ikke lenge siden tegnspråket ble anerkjent som et fullverdig språk, og det var først i Læreplanen fra 1997 at døve fikk rett til opplæring i og på tegnspråk som sitt førstespråk. Vi skal ikke lenger tilbake enn 1960-tallet for å finne at døve ble undervist etter talemetoden. Mange døve husker denne undervisningsmetoden fra skoletiden sin som svært krevende og lite utbytterik. Når talemetoden nå lanseres på nytt som den rette undervisningen for CI-barna, er det viktig for Norges Døveforbund å rope et varsku.
Mange voksne døve har latt seg CI-operere. Ny teknologi ønskes velkommen. Den gir døve en enklere hverdag. Likevel er det viktig for Døveforbundet å understreke at tegnspråk er svært viktig også for CI-barna. Det legges vekt på at barna er døve selv etter operasjonen. Når CI-apparatet tas av når barnet sover, bader eller driver idrett har ikke barnet mulighet til å høre.
Gjennom tegnspråket har det utviklet seg et eget samfunn blant døve: med skoler, idrett, kultur og kirke, samt foreningsliv. En døv persons identitet ligger mer i at han eller hun er en del av dette samfunnet, enn å se på seg selv som handikapet. I døvesamfunnet er ikke personen handikapet. Det er i storsamfunnet handikapet merkes. Døve blir ikke like entusiastiske til CI som legene, pressen og hørende flest.
Døvesamfunnet eksisterer som eget samfunn i kraft av den tegnspråklige identiteten. Dersom CI-ekspertene overbeviser alle om at CI-opererte bare må lære talespråket og ikke få opplæring i tegnspråk, står hele det tegnspråklige døvesamfunnet i fare for å forsvinne.
Hørende flest vil kanskje tenke slik: ”Med CI forsvinner døvhet, og døve blir lik oss. Vi blir alle en del av storsamfunnet på like vilkår. Det er fantastisk hvilke framskritt medisinere og teknologer gjør!” For svært mange i døvesamfunnet vil tanken på at alle døve i framtiden vil være CI-opererte tunghørte, uten tegnspråk og uten en døv identitet, vekke frykten for at det språket og den kulturen de er en del av, vil opphøre å eksistere.
Oppgaver
1. Tenk deg at du var født tidlig på 1800-tallet, og foreldrene dine tok deg med til en lege som forsøkte å få deg til å høre ved hjelp av galvanisering. Hvordan tror du du hadde opplevd det?
2. Hvor trives du best: I tegnspråklig eller talespråklig miljø? Si litt om hvorfor.
3. Hvordan tror du det blir å være døv uten CI når de døve barna med CI blir ungdom og voksne, og vil utgjøre flertallet av døve?
4. Når CI-barna blir voksne, tror du de ønsker å kommunisere ved hjelp av tale eller tegn?
5. Vil døvekulturen, døveskolene og døvekirkene forsvinne i framtiden? Si noe om hvorfor/hvorfor ikke.
Helbredelse av døve – mislykkede og vellykkede medisinske forsøk. Til alle tider og i alle samfunn har en del av befolkningen vært døve. Opp gjennom historien har det med jevne mellomrom vært gjort forsøk på å gi døve hørselen tilbake. Ikke alle forsøk har vært like vellykkede.
Tidlig på 1800-tallet forsøkte leger å helbrede døve ved hjelp av en metode de kalte galvanisme. Ved å kjøre strøm gjennom ørene på døve mente legene at de ville få hørselen tilbake. Metoden var svært smertefull for de døve som ble utsatt for dette. Man fant etterhvert ut at dette ikke virket, men kvakksalvere fortsatte å ta seg betalt for denne "helbredelsesmetoden". En av legene som gav opp forsøkene og i stedet satset på undervisning av døve ved hjelp av tegnspråk var Peter Akte Castberg. Han ble grunnleggeren av den første døveskolen i Norden.
1800-tallet ble et hundreår hvor døveskoler vokste fram over hele Europa, også i Norge. Fram til 1880-årene ble de fleste døve i Norge undervist på tegnspråk, men døvelærerne fikk etter hvert større tro på talemetoden. Nå var det pedagogene som stod på for at døve skulle "bli som hørende": De skulle lære å snakke gjennom gjentatt taletrening, og lære å ”høre” ved hjelp av munnavlesing. Denne metoden ble forsterket etter andre verdenskrig som en følge av nye tekniske oppfinnelser: forsterkerutstyr, mangehøreanlegg, høreapparater, teleslynger m.m.
Galvanisme
Det tekniske utstyret har med årene blitt bedre, og det er mange hørselshemmede som har glede av bl.a. høreapparat. Men ikke alle tunghørte og døve opplever det å bruke høreapparat som positivt. Mange lever godt med tegnspråk og trives best i tegnspråklige miljøer.
Mens tegnspråkmiljøene i Norge kjemper for at tegnspråk skal bli offisielt språk i Norge, blir stadig flere døve og sterkt tunghørte CI-operert. Frontene i debatten om CI har til dels vært harde, med Norges Døveforbund på den ene siden og legene som fortar CI-operasjoner på den andre siden. Det er mange som har sterke meninger om CI: døve, tunghørte, døvblitte, foreldre til døve småbarn, pedagogene som underviser hørselshemmede, legene og fagteamene som jobber med CI-opererte, og politikerne som bevilger penger til operasjonene.
Med så mange meninger og sterke fronter må en spørre seg hvilken glede og nytte CI-opererte selv har av implantatet i hodet? Andre spørsmål det kan være nyttig å få svar på kan være hvorfor døvemiljøet er skeptisk til troen på det ”framskrittet” CI er for døve? Men hva er egentlig CI?
Hva er CI
CI står for cochlea implantat. Det består av en utvendig og en innvendig del. En mikrofon ved øret fanger opp lyd og sender den til en taleprosessor. Det er en slags datamaskin som omformer lyden til elektromagnetiske signaler. Disse ledes til en sender bak øret, som overfører signalene gjennom huden til en mottaker. Mottakeren er selve implantatet som er operert inn i tinningsbenet. Herfra blir signalene sendt til hørselsnerven, som sender dem videre til hjernen. I hjernen oppfattes signalene som lyd. CI-produsenten Med-El har laget en visuell fremstilling av hvordan dette foregår
I begynnelsen var det vanlig å operere CI kun på det ene øret. Nå er det mange som mener at det bør opereres inn implantat på begge ørene, fordi vi ikke fanger opp de samme lydene på høyre og venstre side. Det er også stor enighet blant fagfolkene om at CI-operasjon på døve småbarn bør skje så tidlig som mulig på grunn av språkutviklingen, gjerne mens barna er under ett år.
Målet med en CI-operasjon er i følge Rikshospitalet å kunne oppfatte tale og selv gjøre seg forstått ved hjelp av talespråket. Derfor er det i hovedsak talespråket og lydstimulering barnet må øve på. De CI-barna som klarer å oppfatte og selv produsere tale bør ikke gis tegnspråksopplæring, i følge CI-teamet.
Blir døve hørende med CI? Svaret kan være både ja og nei. Hvis vi med hørende tenker på en person som hører godt og har gjort det siden fødselen, og derfor har oppfattet lyd fra han eller hun var et foster, og vil fortsette og oppfatte lyd i en hver sammenheng senere i livet, er svaret trolig nei. Tenker vi på tunghørte som i ulik grad oppfatter lyd, er svaret trolig ja. CI-opererte hører omtrent som de som er litt eller middels tunghørte.
Hvorfor er døvemiljøet skeptisk
Det er ikke lenge siden tegnspråket ble anerkjent som et fullverdig språk, og det var først i Læreplanen fra 1997 at døve fikk rett til opplæring i og på tegnspråk som sitt førstespråk. Vi skal ikke lenger tilbake enn 1960-tallet for å finne at døve ble undervist etter talemetoden. Mange døve husker denne undervisningsmetoden fra skoletiden sin som svært krevende og lite utbytterik. Når talemetoden nå lanseres på nytt som den rette undervisningen for CI-barna, er det viktig for Norges Døveforbund å rope et varsku.
Mange voksne døve har latt seg CI-operere. Ny teknologi ønskes velkommen. Den gir døve en enklere hverdag. Likevel er det viktig for Døveforbundet å understreke at tegnspråk er svært viktig også for CI-barna. Det legges vekt på at barna er døve selv etter operasjonen. Når CI-apparatet tas av når barnet sover, bader eller driver idrett har ikke barnet mulighet til å høre.
Gjennom tegnspråket har det utviklet seg et eget samfunn blant døve: med skoler, idrett, kultur og kirke, samt foreningsliv. En døv persons identitet ligger mer i at han eller hun er en del av dette samfunnet, enn å se på seg selv som handikapet. I døvesamfunnet er ikke personen handikapet. Det er i storsamfunnet handikapet merkes. Døve blir ikke like entusiastiske til CI som legene, pressen og hørende flest.
Døvesamfunnet eksisterer som eget samfunn i kraft av den tegnspråklige identiteten. Dersom CI-ekspertene overbeviser alle om at CI-opererte bare må lære talespråket og ikke få opplæring i tegnspråk, står hele det tegnspråklige døvesamfunnet i fare for å forsvinne.
Hørende flest vil kanskje tenke slik: ”Med CI forsvinner døvhet, og døve blir lik oss. Vi blir alle en del av storsamfunnet på like vilkår. Det er fantastisk hvilke framskritt medisinere og teknologer gjør!” For svært mange i døvesamfunnet vil tanken på at alle døve i framtiden vil være CI-opererte tunghørte, uten tegnspråk og uten en døv identitet, vekke frykten for at det språket og den kulturen de er en del av, vil opphøre å eksistere.
Oppgaver
1. Tenk deg at du var født tidlig på 1800-tallet, og foreldrene dine tok deg med til en lege som forsøkte å få deg til å høre ved hjelp av galvanisering. Hvordan tror du du hadde opplevd det?
2. Hvor trives du best: I tegnspråklig eller talespråklig miljø? Si litt om hvorfor.
3. Hvordan tror du det blir å være døv uten CI når de døve barna med CI blir ungdom og voksne, og vil utgjøre flertallet av døve?
4. Når CI-barna blir voksne, tror du de ønsker å kommunisere ved hjelp av tale eller tegn?
5. Vil døvekulturen, døveskolene og døvekirkene forsvinne i framtiden? Si noe om hvorfor/hvorfor ikke.
