Norsk Døvemuseum
Christiania Døvstumme-Institut (Skådalen)
Oppstarten og tiden på Schafteløkken
Våren 1848 begynte Fredrik Glad Balchen å undervise noen få døve barn i Oslo. Barna bodde hjemme. Snart kom det flere elever fra mange kanter av landet. Barna ble først plassert i fosterhjem hos håndverksfamilier. Etter hvert så Balchen behovet for et internat, og i 1857 flyttet skolen til landstedet Schafteløkken. Der holdt den til helt til 1891, samme året som Balchen pensjonerte seg.
Etter å ha vært på studiereise til den berømte tyske talepedagogen Moritz Hill, var Fredrik Glad Balchen overbevist om at talemetoden var den beste undervisningsmetoden i en klasse med døve elever og med en flink lærer. Han mente talemetoden kunne skape god kontakt mellom døve og hørende. Balchen ble fort kjent som en dyktig talelærer. Det å lære døve barn å snakke ble sett på som et mirakel. Men Balchen underviste ikke strengt etter bare talemetoden. Han brukte også naturlige tegn til hjelp når elevene skulle lære betydningen av nye ord. De første årene etter oppstarten, ble de eldste elevene undervist med tegn. Balchen mente det var vanskelig for døve å lære talekunsten hvis ikke barna startet allerede i 8-10 års alderen.
Fredrik Glad Balchen
Balchen så at mange av elevene var dyktige og ønsket å gi dem flere yrkesmuligheter enn de mest vanlige håndverkene på den tiden, som var skomaker, skredder eller snekker. Noen av elevene fikk ekstraundervisning i andre språk, geografi og historie. Balchen hjalp også til med å skaffe disse elevene jobb som boktrykker, typograf, bokbinder, gullsmed og karttegner.
Senere startet Balchen opp en egen klasse for elever han mente var gode nok til å studere. Det vakte oppsikt da to av elevene hans tok examen artium med gode karakterer i 1871. De to var Lars Havstad, som senere ble journalist, og Halvard Aschehoug. Halvard Aschehoug startet bokhandel sammen med sin fetter, og den bokhandelen utviklet seg siden til forlaget Aschehoug. Balchens skole ble svært populær. Det kom døve barn helt fra England for å bli undervist av Balchen. Til og med en prins og prinsesse skal ha blitt undervist av lærer Balchen i munnavlesning og talekorreksjon.
Christiania Døvstumme-Institut var forbildet for døveskolen både i Bergen og Kristiansand. Med noen få unntak klarte elevene fra Balchens skole å forsørge seg selv etter endt skolegang. Da døveskolen i Oslo startet opp midt på 1800-talle, var det enda mange foreldre som valgte å holde sine døve barn hjemme. Derfor var Balchen en av dem som kjempet for skoleplikt for døve. En kamp han fikk se resultatet av da Abnormskoleloven fra 1881 innførte skoleplikt for døve, blinde og åndssvake barn.
Christiania Døvstumme-Institut hadde tidlig en døv døvelærer. Det var en av skolens gamle elever, Erik Olsen Strangestad. Først jobbet han som repetent, en slags hjelpelærer. Siden underviste han ”svakt begavede” barn i skriving, regning og religion. Strangestad jobbet på døveskolen i Oslo i perioden 1857 til 1887, og deretter noen år ved døveskolen på Hamar. Han måtte slutte begge plassene da skolene gikk over til å undervise etter den rene talemetoden. I 1878 ble ”De norske døvstummes forening i Christiania” stiftet med Balchen som formann og Lars Havstad som nestformann. Det var tette bånd mellom foreningslivet og døveskolen den første tiden.
Organiseringen av skolen
Da døveskolene i Norge ble organisert etter delingsprinsippet med A-, B- og C-skoler i 1893, ble skolen i Oslo opptaksskole og A-skole for Østlandet og Sørlandet. I 1896 ble skolen overtatt av staten. Balchen pensjonerte seg i 1891 og en av lærerne ved skolen, Ingebrigt Andreas Hansen Fjørtoft, overtok som bestyrer. Skolen flyttet midlertidig til Vibesgate, nå kalt Astridsgate, nærmere byen. Fjørtoft satset på den rene talemetoden, uten bruk av naturlige tegn til hjelp i undervisningen. Elevene skulle derfor bo på skolen i 2-4 år og lære seg grunnleggende taleferdigheter, og så skulle de flytte i fosterhjem for å være i et talespråklig miljø. I 1896 ansatte skolen Norges første kvinnelige døve døvelærer. Det var Hermana Bergh. Hun underviste i tegning, og brukte utelukkende tale i kommunikasjon med elevene. Bergh var tunghørt som barn, og ble helt døv som voksen.
Tiden på Lindern
Det var trangt om plassen i Vibesgate, og endelig i 1903 kunne skolen flytte til Lindern i Ullevålsveien, hvor den overtok de gamle lokalene til åndssvakeskolen.
Fjørtoft startet lærerkurs for å utdanne døvelærere. Kursene var 2-årig, og både døvepresten, flere av skolens lærere, og ørespesialist og tilsynslege Uchermann underviste. Disse kursene startet opp i 1907.
Per Anderson overtok som bestyrer i 1912. Han hadde tidligere undervist ved døveskolen i Trondheim. Året etter fikk han ta del i en stor forandring ved skolen. Da fikk døveskolen elektrisk lys. Det hjalp godt i hverdagen, og gjorde frykten for brann mindre. I 1914 var døveskolen med på feiringen av 100-års jubileet for Grunnloven. Elevene deltok med egne arbeider på jubileumsutstillingen. Høsten samme år, ble skolestarten utsatt på grunn av usikkerhet om Norge ville bli trukket med i første verdenskrig. Norge forholdt seg nøytral, men folk merket likevel at det var ufredstider. Døveskolen merket godt dyrtidstilleggene på mat og brensel.
Norske myndigheter var fattige i tiden mellom de to verdenskrigene. Døveskolene ble en inntektskilde for staten. Det var kommunene som betalte for oppholdet til den enkelte elev. Ved å presse kostnadene til drift av døveskolene ned til et minimum, fikk staten et overskudd av pengene fra kommunene som de brukte til andre formål. Tilsynslege ved skolen, Maartman Moe, og skoledirektør Grenness ble sjokkert over forholdene ved skolen når de kom på inspeksjon i begynnelsen av 1920-årene. Skolen manglet sykerom, det var trangt og fuktig på sovesalene, barna fikk dårligere mat enn de ansatte, og elevene ble rammet av sykdomsepidemier og dødsfall.
Til tross for nedgangstider og mangler skjedde det også positive ting i mellomkrigstida. Da stumfilmene kom ble det kinobesøk på elevene fra døveskolen. Stumfilmene var god underholdning for døve. Det ble startet speidergrupper for de eldste guttene og jentene, med turer og friluftsliv. Om vinteren ble lekeplassen sprøytet med skøyteis. Elevene var på utflukter: ski- og aketurer om vinteren og bading om sommeren.
Flytting til idylliske forhold i Skådalen
I januar 1935 kunne endelig døveskolen si farvel til de gamle dårlige bygningene på Lindern. Skådalen ligger langs Holmenkollbanen, i et idyllisk skogsområde. Døveskolen overtok Sophies Minde, som hadde vært skole og hjem for vanføre. Døveskolen hadde 55 elever med på flyttelasset, og når alt var klargjort etter flyttingen tok skolen i mot 35 førsteklassinger. I alt 90 elever ble det på døveskolen i Skådalen den våren, og 76 av dem bodde på internatet.
Elevene startet opp med ei skoleavis som fikk navnet ”Skådalsposten”. Der skrev de blant annet om julefeiring, idrettsarrangement og hvordan det hadde gått tidligere elever i arbeidslivet. Det ble arrangert skirenn og fotballkamper på skolen. 18 mai 1937 kom elever fra døveskolen i Holmestrand for å spille fotballkamp mot skolens eget lag, og det endte med en hjemmeseier på 3-0. Skolen fikk bibliotek med omtrent 400 bøker, og et år ble det registrert at elevene hadde lånt 1700 bøker. Noen av de eldste elevene fikk også reise til byen å besøke folkebiblioteket.
Andre verdenskrig
Så kom våren 1940 med tysk invasjon av Norge. Døveskolen ligger et stykke fra Oslo sentrum, og ble ikke direkte berørt av krigshandlingene. Elevene var trygge på skolen, men det var vanskelig å gi foreldrene deres beskjed om hvordan de hadde det. Bestyrer Anderson fikk sendt en beskjed over radioen om at alt var bra. Da sommeren kom gikk posten som normalt igjen, og brevkontakten kunne tas opp mellom elevene og dem hjemme.
Skolen strevde med å få nok brensel i krigsårene, og både sløydsalen og gymsalen ble stengt i vinterhalvåret. Mye tid og krefter gikk med til å skaffe elevene mat, og det var ikke alltid det var nok mat til å spise seg helt mett. Det ble en trist dag for de eldste guttene og jentene da de måtte levere inn speiderutstyret sitt. Speidervirksomhet ble forbudt av tyskerne.
Det ble vanskeligere og vanskeligere å sende barna hjem på ferie, og skolen måtte søke om reisetillatelse for hver elev for hver eneste reise. Høsten 1942 brøt det ut en difteriepidemi på skolen. 29 barn ble smittet og resten måtte sendes hjem på juleferie selv om det bare var november. Etter hvert som de syke barna ble friske igjen, ble de også sent hjem. Skolen måtte tømmes helt for folk og desinfiseres.
Sommeren 1944 kom et kompani med tyske politisoldater og tok over skolen. Først i november 1945 kunne skolen ta imot elevene igjen. Selv om krigen var over i mai 1945, tok det sin tid å pusse opp etter tyskerne.
Etterkrigstiden
I tiden etter krigen var det svært mange barn på venteliste for å få plass på døveskolene. Det var i tillegg vanskelig å få tak i kvalifiserte lærere. Til tross for lengre utdannelse, ble døvelærerne dårligere betalt enn folkeskolelærerne. Under krigen ble det laget mange ny tekniske hjelpemidler, og mye av dette kunne videreutvikles og komme til nytte i det sivile liv. Derfor var det en del leger som etter krigen fikk så stor tro på disse oppfinnelsene at de mente døve barn ikke trengte døveskolen lenger. De fortalte foreldre at ved hjelp av forsterkerutstyr og høreapparat kunne hørselshemmede barn gå i vanlig skole. Foreldrene ble forvirret: Skulle de ta barna ut av døveskolen eller var det fortsatt best for barna å være i et miljø med mange døve? Døveskolen startet en veiledningsavdeling som kunne gi råd til foreldrene, og i tillegg ta ansvar for opplæring og bruk av for eksempel høreapparat. Lærerne ved døveskolen mente bestemt at de var best skikket til å undervise døve barn.
På 1960-tallet drev skolen med både småbarnsopplæring med foreldreveiledning, observasjon og diagnostiseringstjeneste, grunnskole, ambulant spesialpedagogisk rådgivning og lærerutdanning. Skådalen skole hadde 50 elever og en tredjedel bodde hjemme. Det var med andre ord blitt færre elever på internatet enn det som var vanlig tidligere. Undervisningen etter middagstid var det slutt på, og elevene kunne i stedet velge mellom ulike fritidstilbud. Elevtallet var synkende, fordi flere og flere gikk i vanlig skole. Særlig gjaldt dette for de som var tunghørte. Det var også kommet barneskole for døve i Bergen, så barn fra Vestlandet reiste ikke til Oslo lengre. Skolen starte opp et ungdomstrinn, og fra 1970-tallet tok døveskolen i bruk de samme skolebøkene og læreplanene som den vanlige skolen.
I 1979 fikk skolen svømmehall. Det var populært og noe både lærerne og elevene hadde ventet lenge på. De barna som fortsatt trengte å bo på skolen, ble nå innlosjert i mindre elevhjem med en leder for hvert hjem. De fikk dekket utgifter til sju hjemreiser i året.
Tegnspråk på timeplanen
På 1980-tallet blir tegnspråk tatt mer og mer i bruk i undervisningen, og flere av lærerne var døve. De hørende lærene måtte gå på kurs for å lære seg tegnspråk, slik at da kunne kommunisere både med elevene og sine nye kolleger. Tidlig på 1990-tallet fryktet døveskolen at den ville bli lagt ned, og at døve kom til å bli avhengig av den enkelte kommunes evne og vilje til å gi et undervisningtilbud. Tidenes største demonstrasjonstog i døvemiljøet gikk fra Døves hus, i Sven Brunsgate, til Stortinget under slagordet ”La døveskolen leve!”
Døveskolen fikk leve om enn i en annen form enn før. I dag er Skådalen skole en del av Skådalen kompetansesenter. På døveskolen går det elever hele året, slik det alltid har gjort, men flere og flere hørselshemmede elever går på skole i nærmiljøet sitt og kommer bare til Skådalen på korttidsopphold.
Vil du vite mer?
Per Anderson: Hovedlinjer i døveundervisningens historiske utvikling, 1960.
Thorbjørn Johan Sander: Fra Christiania Døvestumme-Institut til Skådalen kompetansesenter, 1998
Anne Mette Rekkedal: Vi var fattige på språk. Virkelig fattige! Døve forteller om skoletiden på Kristiania offentlige skole for døve, 1997.
Oppstarten og tiden på Schafteløkken
Våren 1848 begynte Fredrik Glad Balchen å undervise noen få døve barn i Oslo. Barna bodde hjemme. Snart kom det flere elever fra mange kanter av landet. Barna ble først plassert i fosterhjem hos håndverksfamilier. Etter hvert så Balchen behovet for et internat, og i 1857 flyttet skolen til landstedet Schafteløkken. Der holdt den til helt til 1891, samme året som Balchen pensjonerte seg.
Etter å ha vært på studiereise til den berømte tyske talepedagogen Moritz Hill, var Fredrik Glad Balchen overbevist om at talemetoden var den beste undervisningsmetoden i en klasse med døve elever og med en flink lærer. Han mente talemetoden kunne skape god kontakt mellom døve og hørende. Balchen ble fort kjent som en dyktig talelærer. Det å lære døve barn å snakke ble sett på som et mirakel. Men Balchen underviste ikke strengt etter bare talemetoden. Han brukte også naturlige tegn til hjelp når elevene skulle lære betydningen av nye ord. De første årene etter oppstarten, ble de eldste elevene undervist med tegn. Balchen mente det var vanskelig for døve å lære talekunsten hvis ikke barna startet allerede i 8-10 års alderen.
Fredrik Glad Balchen
Balchen så at mange av elevene var dyktige og ønsket å gi dem flere yrkesmuligheter enn de mest vanlige håndverkene på den tiden, som var skomaker, skredder eller snekker. Noen av elevene fikk ekstraundervisning i andre språk, geografi og historie. Balchen hjalp også til med å skaffe disse elevene jobb som boktrykker, typograf, bokbinder, gullsmed og karttegner.
Senere startet Balchen opp en egen klasse for elever han mente var gode nok til å studere. Det vakte oppsikt da to av elevene hans tok examen artium med gode karakterer i 1871. De to var Lars Havstad, som senere ble journalist, og Halvard Aschehoug. Halvard Aschehoug startet bokhandel sammen med sin fetter, og den bokhandelen utviklet seg siden til forlaget Aschehoug. Balchens skole ble svært populær. Det kom døve barn helt fra England for å bli undervist av Balchen. Til og med en prins og prinsesse skal ha blitt undervist av lærer Balchen i munnavlesning og talekorreksjon.
Christiania Døvstumme-Institut var forbildet for døveskolen både i Bergen og Kristiansand. Med noen få unntak klarte elevene fra Balchens skole å forsørge seg selv etter endt skolegang. Da døveskolen i Oslo startet opp midt på 1800-talle, var det enda mange foreldre som valgte å holde sine døve barn hjemme. Derfor var Balchen en av dem som kjempet for skoleplikt for døve. En kamp han fikk se resultatet av da Abnormskoleloven fra 1881 innførte skoleplikt for døve, blinde og åndssvake barn.
Christiania Døvstumme-Institut hadde tidlig en døv døvelærer. Det var en av skolens gamle elever, Erik Olsen Strangestad. Først jobbet han som repetent, en slags hjelpelærer. Siden underviste han ”svakt begavede” barn i skriving, regning og religion. Strangestad jobbet på døveskolen i Oslo i perioden 1857 til 1887, og deretter noen år ved døveskolen på Hamar. Han måtte slutte begge plassene da skolene gikk over til å undervise etter den rene talemetoden. I 1878 ble ”De norske døvstummes forening i Christiania” stiftet med Balchen som formann og Lars Havstad som nestformann. Det var tette bånd mellom foreningslivet og døveskolen den første tiden.
Organiseringen av skolen
Da døveskolene i Norge ble organisert etter delingsprinsippet med A-, B- og C-skoler i 1893, ble skolen i Oslo opptaksskole og A-skole for Østlandet og Sørlandet. I 1896 ble skolen overtatt av staten. Balchen pensjonerte seg i 1891 og en av lærerne ved skolen, Ingebrigt Andreas Hansen Fjørtoft, overtok som bestyrer. Skolen flyttet midlertidig til Vibesgate, nå kalt Astridsgate, nærmere byen. Fjørtoft satset på den rene talemetoden, uten bruk av naturlige tegn til hjelp i undervisningen. Elevene skulle derfor bo på skolen i 2-4 år og lære seg grunnleggende taleferdigheter, og så skulle de flytte i fosterhjem for å være i et talespråklig miljø. I 1896 ansatte skolen Norges første kvinnelige døve døvelærer. Det var Hermana Bergh. Hun underviste i tegning, og brukte utelukkende tale i kommunikasjon med elevene. Bergh var tunghørt som barn, og ble helt døv som voksen.
Tiden på Lindern
Det var trangt om plassen i Vibesgate, og endelig i 1903 kunne skolen flytte til Lindern i Ullevålsveien, hvor den overtok de gamle lokalene til åndssvakeskolen.
Fjørtoft startet lærerkurs for å utdanne døvelærere. Kursene var 2-årig, og både døvepresten, flere av skolens lærere, og ørespesialist og tilsynslege Uchermann underviste. Disse kursene startet opp i 1907.
Per Anderson overtok som bestyrer i 1912. Han hadde tidligere undervist ved døveskolen i Trondheim. Året etter fikk han ta del i en stor forandring ved skolen. Da fikk døveskolen elektrisk lys. Det hjalp godt i hverdagen, og gjorde frykten for brann mindre. I 1914 var døveskolen med på feiringen av 100-års jubileet for Grunnloven. Elevene deltok med egne arbeider på jubileumsutstillingen. Høsten samme år, ble skolestarten utsatt på grunn av usikkerhet om Norge ville bli trukket med i første verdenskrig. Norge forholdt seg nøytral, men folk merket likevel at det var ufredstider. Døveskolen merket godt dyrtidstilleggene på mat og brensel.
Norske myndigheter var fattige i tiden mellom de to verdenskrigene. Døveskolene ble en inntektskilde for staten. Det var kommunene som betalte for oppholdet til den enkelte elev. Ved å presse kostnadene til drift av døveskolene ned til et minimum, fikk staten et overskudd av pengene fra kommunene som de brukte til andre formål. Tilsynslege ved skolen, Maartman Moe, og skoledirektør Grenness ble sjokkert over forholdene ved skolen når de kom på inspeksjon i begynnelsen av 1920-årene. Skolen manglet sykerom, det var trangt og fuktig på sovesalene, barna fikk dårligere mat enn de ansatte, og elevene ble rammet av sykdomsepidemier og dødsfall.
Til tross for nedgangstider og mangler skjedde det også positive ting i mellomkrigstida. Da stumfilmene kom ble det kinobesøk på elevene fra døveskolen. Stumfilmene var god underholdning for døve. Det ble startet speidergrupper for de eldste guttene og jentene, med turer og friluftsliv. Om vinteren ble lekeplassen sprøytet med skøyteis. Elevene var på utflukter: ski- og aketurer om vinteren og bading om sommeren.
Flytting til idylliske forhold i Skådalen
I januar 1935 kunne endelig døveskolen si farvel til de gamle dårlige bygningene på Lindern. Skådalen ligger langs Holmenkollbanen, i et idyllisk skogsområde. Døveskolen overtok Sophies Minde, som hadde vært skole og hjem for vanføre. Døveskolen hadde 55 elever med på flyttelasset, og når alt var klargjort etter flyttingen tok skolen i mot 35 førsteklassinger. I alt 90 elever ble det på døveskolen i Skådalen den våren, og 76 av dem bodde på internatet.
Elevene startet opp med ei skoleavis som fikk navnet ”Skådalsposten”. Der skrev de blant annet om julefeiring, idrettsarrangement og hvordan det hadde gått tidligere elever i arbeidslivet. Det ble arrangert skirenn og fotballkamper på skolen. 18 mai 1937 kom elever fra døveskolen i Holmestrand for å spille fotballkamp mot skolens eget lag, og det endte med en hjemmeseier på 3-0. Skolen fikk bibliotek med omtrent 400 bøker, og et år ble det registrert at elevene hadde lånt 1700 bøker. Noen av de eldste elevene fikk også reise til byen å besøke folkebiblioteket.
Andre verdenskrig
Så kom våren 1940 med tysk invasjon av Norge. Døveskolen ligger et stykke fra Oslo sentrum, og ble ikke direkte berørt av krigshandlingene. Elevene var trygge på skolen, men det var vanskelig å gi foreldrene deres beskjed om hvordan de hadde det. Bestyrer Anderson fikk sendt en beskjed over radioen om at alt var bra. Da sommeren kom gikk posten som normalt igjen, og brevkontakten kunne tas opp mellom elevene og dem hjemme.
Skolen strevde med å få nok brensel i krigsårene, og både sløydsalen og gymsalen ble stengt i vinterhalvåret. Mye tid og krefter gikk med til å skaffe elevene mat, og det var ikke alltid det var nok mat til å spise seg helt mett. Det ble en trist dag for de eldste guttene og jentene da de måtte levere inn speiderutstyret sitt. Speidervirksomhet ble forbudt av tyskerne.
Det ble vanskeligere og vanskeligere å sende barna hjem på ferie, og skolen måtte søke om reisetillatelse for hver elev for hver eneste reise. Høsten 1942 brøt det ut en difteriepidemi på skolen. 29 barn ble smittet og resten måtte sendes hjem på juleferie selv om det bare var november. Etter hvert som de syke barna ble friske igjen, ble de også sent hjem. Skolen måtte tømmes helt for folk og desinfiseres.
Sommeren 1944 kom et kompani med tyske politisoldater og tok over skolen. Først i november 1945 kunne skolen ta imot elevene igjen. Selv om krigen var over i mai 1945, tok det sin tid å pusse opp etter tyskerne.
Etterkrigstiden
I tiden etter krigen var det svært mange barn på venteliste for å få plass på døveskolene. Det var i tillegg vanskelig å få tak i kvalifiserte lærere. Til tross for lengre utdannelse, ble døvelærerne dårligere betalt enn folkeskolelærerne. Under krigen ble det laget mange ny tekniske hjelpemidler, og mye av dette kunne videreutvikles og komme til nytte i det sivile liv. Derfor var det en del leger som etter krigen fikk så stor tro på disse oppfinnelsene at de mente døve barn ikke trengte døveskolen lenger. De fortalte foreldre at ved hjelp av forsterkerutstyr og høreapparat kunne hørselshemmede barn gå i vanlig skole. Foreldrene ble forvirret: Skulle de ta barna ut av døveskolen eller var det fortsatt best for barna å være i et miljø med mange døve? Døveskolen startet en veiledningsavdeling som kunne gi råd til foreldrene, og i tillegg ta ansvar for opplæring og bruk av for eksempel høreapparat. Lærerne ved døveskolen mente bestemt at de var best skikket til å undervise døve barn.
På 1960-tallet drev skolen med både småbarnsopplæring med foreldreveiledning, observasjon og diagnostiseringstjeneste, grunnskole, ambulant spesialpedagogisk rådgivning og lærerutdanning. Skådalen skole hadde 50 elever og en tredjedel bodde hjemme. Det var med andre ord blitt færre elever på internatet enn det som var vanlig tidligere. Undervisningen etter middagstid var det slutt på, og elevene kunne i stedet velge mellom ulike fritidstilbud. Elevtallet var synkende, fordi flere og flere gikk i vanlig skole. Særlig gjaldt dette for de som var tunghørte. Det var også kommet barneskole for døve i Bergen, så barn fra Vestlandet reiste ikke til Oslo lengre. Skolen starte opp et ungdomstrinn, og fra 1970-tallet tok døveskolen i bruk de samme skolebøkene og læreplanene som den vanlige skolen.
I 1979 fikk skolen svømmehall. Det var populært og noe både lærerne og elevene hadde ventet lenge på. De barna som fortsatt trengte å bo på skolen, ble nå innlosjert i mindre elevhjem med en leder for hvert hjem. De fikk dekket utgifter til sju hjemreiser i året.
Tegnspråk på timeplanen
På 1980-tallet blir tegnspråk tatt mer og mer i bruk i undervisningen, og flere av lærerne var døve. De hørende lærene måtte gå på kurs for å lære seg tegnspråk, slik at da kunne kommunisere både med elevene og sine nye kolleger. Tidlig på 1990-tallet fryktet døveskolen at den ville bli lagt ned, og at døve kom til å bli avhengig av den enkelte kommunes evne og vilje til å gi et undervisningtilbud. Tidenes største demonstrasjonstog i døvemiljøet gikk fra Døves hus, i Sven Brunsgate, til Stortinget under slagordet ”La døveskolen leve!”
Døveskolen fikk leve om enn i en annen form enn før. I dag er Skådalen skole en del av Skådalen kompetansesenter. På døveskolen går det elever hele året, slik det alltid har gjort, men flere og flere hørselshemmede elever går på skole i nærmiljøet sitt og kommer bare til Skådalen på korttidsopphold.
Vil du vite mer?
Per Anderson: Hovedlinjer i døveundervisningens historiske utvikling, 1960.
Thorbjørn Johan Sander: Fra Christiania Døvestumme-Institut til Skådalen kompetansesenter, 1998
Anne Mette Rekkedal: Vi var fattige på språk. Virkelig fattige! Døve forteller om skoletiden på Kristiania offentlige skole for døve, 1997.
